Hanoi 3

Tilbake til Hanoi. For tredje gang. Soker hele tiden etter en grunn til a returnere til Hanoi. Denne gangen kommer jeg for et nytt laotisk visum; skjont kanskje like mye for byen og vennene her. Jan er enig. "Jeg vet ikke om noen triveligere by, jeg", sier han. "Og jeg har sett mange". Akkurat denne helgen er det flere enn vanlig som besoker byen - i allefall er det finere besok enn ellers. Det arlige motet til APEC gar av stabelen i Hanoi i ar. Det er nok stas for vietnamesiske politikere a fa storfint besok, for forberedelsene var i full gang da jeg forst kom hit for tre maneder siden. "Welcome APEC" stor det med hvite bokstaver pa rode bannere over byens hovedgater. "APEC 2006" star det a lese i blomsterbedd av plastikk. Og na har ogsa parken rundt innsjoen Hoan Kiem blitt prydet med neonlysende skilt. All pynten er signert med private firmaers logoer. "Vet du hva APEC er?", spor Trang. "Asian Pacific Economic Countries?", gjetter jeg, men skjonner fort at det ikke ikke kan vare helt riktig. "Nei, jeg vet ikke. Hva star det for?". Trang vet ikke. Ingen andre heller. Men de forstar at dette er viktige saker.

"Beklager, men akkurat denne helgen er hotellet fullt. APEC, vet du", sier den kjeftsmellende damen med farget har, som driver hotellet jeg pleier a bo pa. "Sa du ma bo pa rommet mitt. Gratis, naturligvis". Hun vil ikke ha noe av at jeg reker rundt pa andre hoteller om natta.

"Sa trekker vi inn til siden her, ja!", ser det ut til at politimannen i lysebrun uniform med bandular sier der han vifter med kolla midt i trafikken. Og for a se til at trafikkantene gjor som han kommanderer, har han hjelp av tre karer med rode armbind. Kanskje er de sivilkledde politimenn; ifolge Jan barer de farreste politimennene i Hanoi uniform. Bak tre motorsykler med blinkende lys kommer fem sorte og blankpussede biler i stor fart. APEC er igang! Like fort som bilene kom, er de borte, og elven av motorsykler strommer igjen ut i krysset. Nedi gata hores lyden av en hoytaler fra en politibil, og den lysebrune uniformen og de rode armbindene vager seg igjen ut i trafikken for a trekke den til siden. Den lengste limousinen i folget som raser forbi, har morke ruter, men de tohodede ornene pa flaggene som er montert pa forskjermene sladrer om at her kommer Putin - den eneste gjesten som tor gi seg offentlig til kjenne. Kortesjene kommer naturlig nok tett - alle aresgjestene bor pa de internasjonale hotellene som holder til rundt Hoan Kiem. Og derfra skal de kjores til mottakelser, bi- og multilaterale moter, pressekonferanser og signeringer av intensjonavtaler. For ikke a snakke om lunsjer, middager og omvisninger for aresgjestenes ektefeller. Det er klart at det blir trafikk av slikt. Men trafikkpolitiet handterer oppgaven imponerende; kommunismen har lange tradisjoner for a skille proletar og partipamp. For hvilken skandale skulle det ikke bli om de aller storste gutta skulle kjore inn i samme krysset med hver sin kortesje samtidig? "Jeg er lederen for verdens storste land! Slipp meg frem forst!", kunne kanskje den ene si. "Smagutt! Jeg er lederen for flere mennesker enn noen andre pa jorden! Det er klart jeg skal forst over!", kunne kanskje den en annen svare. "A jassa, dere tar den! Jeg leder verdens sterkeste har! Har dere lyst pa basok av den?!". Den menneskelige sivilisasjonens eksistens ligger i kollene til Hanois trafikkpoliti denne helgen.

Det er andre ting som bekymrer Jan. "Na har jeg har gitt Huong frist frem til april med a skille seg. Skriflig. Ei proff dame oversatte den til vietnamesisk for meg; hun sa det var det mest romantiske hun noensinne hadde lest!". "Hvorfor er det sa viktig at hun skiller seg? Dere lever jo sammen som om dere var gift". Bortsett fra at de nettopp derfor i ny og ne ma stikke til en halv million dong til politimannen som har ansvaret for lov og orden i denne gata, for hun har ikke lov til ? bo sammen med en utlending. "Det verste er at hun ikke far visum til Norge nar hun verken er gift med meg eller har fast arbeidsgiver." Tiep foreslar en noe kortere tur. "La oss dra til Long Son!". En by helt oppe ved den kinesiske grensen.

APEC har innstillt alle tog i Hanoi, sa vi tar bussen. Bortsett fra Huong, som er ytterst bilsvak. Siden hun ikke klarer ikke lenger enn fem kvartaler i bil, blir hun kjort pa motorsykkel av Phuc - en kar som har tjent gode penger pa a tjene Jan. Huongs jerngrep om husholdningspengene har nemlig et smutthull. "Jeg sa til han at uansett hva Huong betaler, sa skal du fa det samme av meg etterpa". "Uten at Huong vet det, naturligvis". "Stemmer! Hvis hun finner ut om det, sa dreper hun meg!". Phuc onsker tydligvis flere kunder som Jans. "Uansett hva du trenger - enten det er bra ting eller ikke bra ting - sa skaffer jeg det for deg", reklamerer han.

Long Son var en av byene som ble invadert da Kina og Vietnam var mindre venner enn under APEC-motet i Hanoi. Men alle stive smil og felles erklaringer under motet til tross, sa eksisterer det fortsatt en gjensidig skepsis. Og for a understreke hvem som er storebror i dette skeptiske forholdet, er kineserne igang med a bygge et bygg som er hundre meter hoyt og minst like bredt i den trange dalen hvor en grensepassering er mulig. De fem damene som skyver pa en trekjerre fyllt med varer fra Kina ser ut til a bry seg katta om det, men Jan lar seg imponere. "Fyttirakkern! Dette er en blanding av ereksjon, maskingevar og demning!", utbryter han mens han fotograferer blandingen. Tiep og Huong har naturligvis heller ikke kommet hit for beundre severdigheter. "Her er det billig!", hisser de hverandre opp, mens de lesser seg ned med tepper, skinnjakker og noen esker jeg ikke bryr meg om a studere narmere. Phuc kjoper en kniv, mens Jan og jeg investerer i to kinesiske ol.

"Na kan du tro jeg har blitt nedringt av jenter som har hort at na gar det an a fa seg en hvit og ugift mann! Jeg tror jeg kan starte opp en geskjeft! Her om dagen kom det ei jente i ens arend helt fra Haiphong for a levere et fotografi av seg selv!". Bakpa fotografiet sto navnet hennes og to sostre. Ved siden av navnene sto alderen. Tjueseks, tjuetre og nitten. "Assen har det seg at du har slik drag pa damene?", undres jeg. Jan er ikke som pensjonister flest. "Jeg ska si deg det, at om de velger en vietnamesisk mann, sa holder det i ti ar. Deretter er det bare juling og prostituerte". Basert pa det svart lite representative utvalget jenter jeg snakker med, sa har Jan helt rett. Han har mye a takke vietnamesiske menn for. Det virker som han vet det, der han plystrer lydlost og fornoyd.

Et voldsomt regnvar skyller over Hanoi. Som om naturen vil vaske bort svovelet etter APEC-motet. Lynene flarrer over himmelen annenhvet sekund. "Moren til ei venninne av Tiep ble drept av lynet ute pa rismarken", forteller Jan. Mens Tieps mors dod pa rismarken var en tragedie, var doden til venninnens mor langt varre. "De matte si at hun dode av slag. Nar noen blir drept av lynet, er det Buddha som star bak. Som tegn pa at hun hadde vart et darlig menneske". Etter at det har regnet i to dager, kler folk pa seg boblejakker og luer. Vinteren er kommet. Jeg ma dra.